Frihetstrang før våronna

Det stunder mot den siste kalving. Kalven skal få gå sammen med Mias lille, den foreldreløse. Så sent som de er født er de altfor unge til å gå sammen med oksen i kvigebingen i høst. De må selges, og jeg håper de kommer til samme sted. To kalver som går sammen fra de er født knytter bånd til hverandre. Og jeg vil lage så få vanskeligheter for dyra mine som mulig.

På to dager falt det 50 centimeter snø. Og gledesstrålende kyr for ut og lekte som kalver i snøen. Å slippe dem ut med jevne mellomrom er viktig. De er egentlig skapt for alltid å være ute, og de skal aldri behøve å stå inne hele tiden.

Ladalen ligger vinterhvit og lokkende. Og løypene fylles av entusiaster i alle aldre. De står på, ler og puster. Sola skinner og overalt sees folk stake. Dette er en av Gunhilds gleder. Hun tar lange turer med både meg og Kari. Men sjelden i løypene, for det interesserer verken henne eller meg. Vi går dit vi selv vil. Og ser steder de fleste aldri kommer til. Ubegrenset med turmål som Ladalen har, har vi ofte ubeskrivelig vakre steder for oss selv. Og utforkjøringene kan være like heftige som slalåmbakken på Sætrefjellet.

Snart begynner våronna. Men for oss økologiske bønder er det viktig å ikke begynne for tidlig. Vi kan ikke kjøre på markene før de har tørket opp. Å unngå kjøreskader er viktigere for oss enn for konvensjonelle bønder, som alltids kan spre litt ekstra kunstgjødsel.

Og endelig begynner lyset å komme tilbake. De mørke dagene tærer på meg, og jeg har iblant en tendens til å bli sint for småting. Men dagslyset fyller meg med noe uidentifiserbart, noe lett. Det føles ofte som om det har ligget et åk på mine skuldre i den mørke tiden. Som har påvirket meg. Ikke alltid. Ikke ofte. Men iblant. Og når solen stiger dag for dag, øker det uidentifiserbare og tar bort det mørke i meg. Og noen dager trenger jeg bare en stund for meg selv.

En Nilsstund. På et sted der stillheten råder.

(Artikkelen fortsetter under bildene)

“Jeg vil ikke. JEG VIL IKKE!!! Hele mitt indre stritter imot når jeg skal ned i siloen. Det er åtte meter ned ... Og sikkerhetsbøylene på trinnene er ødelagte og må sveises på. Klatreselen kommer ikke før i morgen, men kyrne mine må ha mat. Jeg må rett og slett ned.

Hendene mine kjennes klamme. Tenk om jeg glir ned? Hvert eneste år skjer det ulykker i siloer rundt i landet, for ikke mange tenker på sin egen sikkerhet. Vi må jobbe, og dyra våre kan ikke vente. Noen ganger virker det som om vi tror vi kan klare alt. At det ikke kommer til å skje noe, for det har jo ikke skjedd noe før ...

Jeg vil ikke. Hvis jeg ikke kikker ned, men bare i veggen, så går det sikkert bra. Det blir verst når jeg skal opp igjen.

Sakte klatrer jeg opp den smale stigen. Det er litt glatt, og jeg lengter intenst etter toppen. Midt i magen min finns en ubehagelig følelse. Plutselig glipper høyrefoten og jeg mister nesten fotfestet. NILS! Men jeg gjenvinner raskt grepet. Står og klemmer stigen litt for å roe pusten. Det er bare to meter igjen, men det føles som mange mil.

Jeg står oppe på kanten av siloen og kikker ned. Den ubehagelige følelsen er borte, og jeg synes at jeg har vært litt tåpelig. Men så tenker jeg på alle som har mistet livet i siloer. Tenk om det skjedde med meg eller Nils ...”

"Dunk. Jeg slår den 10 kilo tunge plastklubba hardt på jernkloa foran meg. Lyden forsterket av de hvite siloveggene rundt meg. Dunk. Ennå et kraftig slag og kloa sitter dypt. Fire jernklør holder på 600 kilo silo.

Ute har det grå morgenlyset fått dalen til å våkne. Den surrende lyden fra melkemaskinen brer seg over de øde markene, og lenger borte høres en ku raute. Men inne i siloen høres bare lyden av kjettingens rassel når siloen sakte blir heist opp i jernklørnes grep. Jeg står ved veggen og ser det forsvinne opp. Og jeg vet så vel å aldri stå rett under. Faren for at det skal falle er liten, men 600 kilo silo og 125 kilo talje og klør av metall er ikke noe jeg vil ha i hodet.

Hver morgen. Hver kveld. Fra oktober til mai utfører vi samme arbeid. Klørne heises ned, slås i, lasset dras opp og slippes ned i fôrsentralen for å kjøres ut til dem alle.

Silo. Gårdens slåtte gress som har blitt pakket hardt sammen og lagt til press i lufttette rom. I tre store tårnsiloer ligger det 300 tonn mat. Som vi hauster hvert eneste år. Som har vokst seg til uten kunstgjødsel. 300 tonn.

Denne fermenterte mat som er skapt i en naturlig prosess. Ved hjelp av en annen av gårdens medarbeidere. Bakterien Lactobacillus. Som kan leve uten luft. Og som søker seg til karbonet som finnes i glukosen i gresset. Glukosen, denne enkle sukkerarten som er en så viktig energikilde for alle dyr. Når Lactobacillus begynner å bryte ned glukosen dannes melkesyre som restprodukt. Og PH-verdien synker rundt omkring. Og jo surere det er, dess dårligere trives de skadelig bakteriene. Som smørsyrebakteriene.

Skulle det mot formodning komme luft til, kan de etter hvert starte en forråtnelsesprosess som kan ødelegge mesteparten av siloen. Så vi holder det tett. I seks uker får Lactobacillusene våre jobbe for å få PH-verdien ned til 4. Da slutter de også å formere seg, og siloen er konservert.

Med konserveringen får vi tid å ta ut silo til kyrne våre uten at forråtnelsen starter med én gang. En og en halv meter minst per måned må vi ta ut fra den store siloen for å forhindre at den starter. Og den store siloen tar seks måneder å tømme. De to mindre tar litt over en måned hver å tømme.

Jeg klatrer opp stigen, drar hele silolasset med meg bort til hullet og slipper det ned. Seks meter nedenfor ligger det plutselig 600 kilo silo, og aktivitetene inne i fjøset øker. Kyrne våre vil ha maten sin. Årets silo er åpenbart veldig god. Noen ganger er det bare sånn. Hvorfor vet vi ikke helt. Og skulle det mot formodning noen gang ha blitt dannet smørsyre, så slenger de siloen bak seg i protest. Og spiser mye mindre. Hvilket gjør at melkeproduksjonen går ned. For oss en ren katastrofe. Så på restaurant Drabløs serveres for det meste silo av beste sort. Det er best å sørge for at kyrne er fornøyde, med god mat og bra service."

“Nå har jeg fått nok. Er så lei av alle disse rømlingene. Kviga som har begynt å tro at hun er en hjort, har fått det for seg at gjerder gir utmerkede treningsmuligheter. Så hun flyr over. Rett og slett flyr. Eller så har hun lært seg å rive ned gjerdet. Og på akkurat denne delen av våre marker har vi ikke elektriske gjerder – dumme som vi er. Så nå må jeg ut og reparere. Men mens jeg står der kommer hun. Og forsøker igjen!

Men i møtet mellom oss skjer det noe. Hun lytter. Hun lytter faktisk. Hun møter blikket mitt, og jeg ser inn i hennes dyp. Og skjønner hennes frihetstrang. Hennes nysgjerrighet på det som ligger bortenfor. Å kunne bestemme hvor hun vil gå uten hindring. Og i dette møtet blir jeg den skyldige.

Og i meg skjer en forandring. En tanke om retten til våre liv. Og hva jeg står for som bonde. De har alltid vært der. Men har jeg egentlig sett kyrne våre? Virkelig sett dem. Har jeg alltid forsøkt å ta utgangspunkt i deres behov, eller kan jeg gjøre det enda bedre for dem? Jeg ser på henne. Kviga mi foran meg. Og plutselig har jeg bare lyst til å rive alle gjerdene og la dem springe fritt. FRIE!

Hun ser på meg. Og begynner rolig å drøvtygge. Så går hun bort til de andre. Hennes interesse for meg kjølnet. Og fortryllelsen er brutt. Jeg blir stående og se etter henne. Enten om det nå var at hun som ville få meg til å forstå eller ikke, så har et frø blitt sådd i meg.

Men gjerdet skal repareres. Dessverre. Ikke noe mer rømning. I alle fall ikke i dag.”