Året på gården: juni

En kamp mot tiden

Gresset må bli slått på riktig tidspunkt. Akkurat idet akset kommer til syne.

Så åpner jeg døra på traktoren. Kliver inn, setter meg til rette og tar på meg hodetelefonene. Med Rolling Stones "Lady Jane" dundrende i hodet starter jeg ekvipasjen. Klar for første runde av hovedslåtten. "My sweet lady Jane, when I see you again..."
Etter tre timers kjøring og avlessing i solsteika begynner trøttheten å kjennes. Jeg har tresmak av det harde setet og sulten river i meg. Det er på tide med mat. Traktoren stopper og jeg går ut av det trange rommet. Hodetelefonene tas av og i stedet for en røst som prater om økonomi, møtes jeg av vindens sus. Strålende sol og duften av nyslått gress. Jeg strekker på meg.
Lasset bak meg er snart halvfullt av det næringsrike gresset. Gaven fra jorda. Mulig bare på grunn av vårt samarbeid. Jordas, kyrnes og vårt. Vi sår og gjødsler. Naturen lar det vokse. Og vi høster. For at gresset skal bli til melk og gjødsel og vi kan begynne sirkelen igjen. Bondens naturlige sirkel. I harmoni med jorda.
Juni er den absolutt mest arbeidskrevende måneden i hele året. Vi sliter som bare det. Det er nå grunnlaget legges for god melk og god helse kommende vinter. Det er tid for hovedslåtten. Siloene må rengjøres, maskiner etterses, repareres og smøres. Kniver slipes, remmer byttes og transportbånd flyttes.
Og hver dag er en kamp mot tiden. Gresset må bli slått på riktig tidspunkt. Akkurat idet akset kommer til syne. Og mye henger sammen med været. Skulle det bli regn eller en maskindel bli ødelagt, kan jeg tape opptil 2000 kroner dagen i inntekt på grunn av dårligere næringsinnhold i siloen. Dårligere næringsinnhold gir dårligere kvalitet på melken.
Men likevel tar vi oss tid til å gå på tur. Spesielt til Regndalen, et av mine absolutte yndlingssteder. Følelsen av å sitte på en klippe i solskinnet....Foran meg et glitrende fjellvann omgitt av alpeliknende fjelltopper. Isbreen på den andre siden av vannet er lysende hvit. Jeg er omgitt av skjønnhet. Og stedets stillhet gir meg ro som varer i flere dager.

En annen verden.
Det er en steinur i dalen min. Dravlausura. Iblant går jeg opp dit og ser ut over dalen min. Nedenfor brer Dravlaus, Fet og Vellegården seg utover. For meg en fantastisk utsikt. Hjemmet mitt. Fedrebygda mi. Stedet med en kobling til min slekts historie i flere hundre år. Tankene mine går ofte til dem som har gått her før. Kanskje en gang noen av mine satt på samme sted og så utover dalen med samme tanker.
Så skal jeg ta meg en tur til oksene mine i Ramstaddalen. Godt med beite og store områder med variert flora. Å få ha dem hit er en ren glede. Hele sommeren går de her frie. Uten kontroll fra mennesker. Den beste oksen vi noen gang har hatt var Tigergutt. Rolig, sterk og godmodig. Godt likt av kyrne mine. Når jeg gikk ute på beitet, kunne han følge meg som en hund. Kjælen som få og med en nysgjerrighet jeg sjelden har sett hos en okse. Den dagen vi sendte ham til slakt er en dag jeg helst vil glemme.

Foto: Anette Tamm
Høymole. Foto: Anette Tamm
Foto: Sanna Törneman

Fiende nummer én.
Det pågår en kamp på gården. En kamp om jorda og om et sted i tilværelsen. Kampen er ujevn. Menneske mot høymole. År etter år. Når gifter ikke får brukes, skjer all kamp mekanisk. De pløyer høymolen så dypt det går, så det ikke skal vokse opp igjen. Eller drar dem opp for hånd. Rot etter seig rot. Men motvåpenet hennes er de framtidige generasjonene, 9000 frø på hver plante! Hvert frø kan ligge fra 4 til 12 år, til i verste fall 70 år i jorda, før det spirer. De er ekstremt hardføre. I kyrnes mager klarer de seg bra og de fleste klarer seg videre også i bløtgjødsla. Som senere blir spredd ut på jordene.
Om hver eneste plante rakk å spre frøene sine...
Så Nils og Gunhild slår tilbake. Markene blir slått før høymola danner frø. Plante etter plante kuttes. Røtter dras opp. Beitet blir slått rett etter at kyrne har dratt til fjells. Kampen foregår hele tiden... Det minste feiltrinn, og hun tar over.
Og jo mer høymole, desto mindre mat for kyrne. Gresset blir slått tilbake av den plass- og næringskrevende planten, som iblant kan ta helt over. Proteinrik som få blir den forkastet av de beitende. Og i siloen blir bladene hennes bare en liten del av hva de var. Vannfull som den er. Livskraften hennes er uendelig.
Tidligere ble kampen konsentrert til den syttende juni. Botolvsmesse innleder den tradisjonelle "rotlausvika", da hvilende jord skulle bli pløyd og harvet og ugresset tatt opp av den løse jorda. I dag ikke lenger lagt merke til av alle, og høymolen sprer seg.
Men dagens svøpe var gamle dagers nyttevekst. Da ble høymole brukt både til brødbaking og som medisinplante. Frøene ble samlet inn, kokt noen ganger, for siden å tørkes, males og bakt til brød eller kokt til grøt. Røttene farget ullen brun eller grå, og fibrene i stilkene kan bli brukt på samme måte som brenneslefibrer. I dag gjenstår bare svøpen. Og den evige, evige kampen.

Foto: Sanna Törneman

Frihetens dal.
Og endelig skal vi flytte opp på stølen. Både kyrne og vi lengter. Ladalen. Frihet for oss alle. Men hyttebyggingen har fått altfor store proporsjoner. Overalt dukker de opp som sopp. Jeg er redd at området hvor kyrne mine kan gå uforstyrret, kommer til å minske for hvert år som går. Men, det er ingen idé å male fanden på veggen. Så fort vi kommer opp, begynner den beste av tider. To måneder der oppe. I to hele måneder kan vi nyte og bare være.
Frihet. Retten til sitt eget liv. Å få bestemme hvor man skal gå og hva man skal gjøre. Å få velge sin egen vei. For oss mennesker en slik selvfølge. For kyrne en tidsbegrenset ferie.
De er på vei til Dalen. Deres dal. Med vann og fjellskråninger og åpne gressmyrer. Med bjørkeskoger der de ferske blåbærrisene lyser forlokkende grønne.
De er på vei til friheten. Til de myke gressmyrene rundt Fetstølen og til steder ingen tobente er velkomne. Der de kan være seg selv uten påvirkning fra noen andre.
Så blir de omsider sluppet av, lass etter lass. Iveren etter å komme av vogna er til å ta og føle på. Dufter de ikke har kjent på et år omfavner dem. Og fra Sätrevannet lyder storlommens velkjente lokking. Dalen ønsker sine egne velkommen hjem.
Seterfølelsen. Sommerens gave til dem alle. For hver dag kommer de til å bli roligere og finne sitt eget tempo. Og med roen kommer også kontakten med naturen. Og med den øker også selvstendigheten. Sakte, men sikkert faller tambuskapens kappe av og fram kommer Vestlandsk Fjordfe.
Norges lenke til sitt forgangne.

Foto: Anette Tamm