Året innendørs tester

Kanonbra innendørstelt

Skal du bare bruke ett telt innendørs i år, bør du prøve dette.

Jeg er veldig glad i telt, men siste årene har det blitt færre teltovernattinger enn jeg ønsker. Likevel har jeg fått til et par fine overnattinger.

Når jeg setter opp teltet i stua, tenker jeg mer og mer på himmelretninger. Jeg har begynt å slå opp teltet slik at hodet vender mot terrassedøren og føttene peker mot stuevinduet i øst. Det er fordi jeg da kan se rett på morgenens første solstråler i øst. Og jeg får også med meg kveldens siste stråler fra vest. Jeg ligger dessuten rett under taklampa. Når det er påslått fremstår det gjennom teltduken som sollys.

Nemo Obi 2P er et superlett telt. Jeg vet ikke hvorfor jeg kjøpte det, men jeg antar at jeg falt for vekten. Det betyr jo ikke stort når man kun skal hente det i boden og sette det opp inne. Jeg vil likevel hevde at det er et kanongodt telt.

Først sleit jeg litt med å finne ut hvordan det skal settes opp. (Se bildet). Men sånn er det i livet. Man lærer ikke å drikke kaffe på første slurk, og det tar tid å klare en side på Rubiks kube. Mens jeg setter det opp, blir barna alltid ville. De er så glade at de i vanvare river det ned. Da kjefter jeg litt, men det er mest for å ha gjort det, for stadig å fortelle at ”i vår familie tar vi vare på ting”. Første gangen jeg brukte det innendørs bardunerte jeg det i sofaen over legokassa og i lenestolen ved ovnen. Det gidder jeg ikke mer. Teltet funker bra uten. Barna pleier å kapre teltet de første timene. Jeg blir overhodet ikke sur. Jeg smiler heller lurt, vil jeg si. Mens de holder på der inne, bærer inn dukker, Lego, skjold, sverd, biler, puter, leser jeg avisen. Jeg hører dem styre på og vet at min tid vil komme. De går alltid lei på et tidspunkt. Da er teltet mitt i mange timer.

Jeg husker kvelden jeg kjøpte teltet. Jeg surfet timevis på finn.no og oppdaget plutselig dette. Jeg likte grønnfargen. Det minner litt om natur. Men jeg synes også det er en pen farge i stua.

Når barna forlater det, kan jeg gjemme meg der i opptil 45 minutter av gangen uten at de aner hvor jeg er. På lørdag leste jeg nesten hele Aftenposten og Klassekampens bokbilag der inne. Da ett av barna ropte på meg, lå jeg musestille. Han brukte lang tid på å finne meg. Da han fant meg, ropte jeg BØØ. Etterpå lo vi godt. Jeg er lang, og siden teltet ikke er så langt, presses tærne mot teltduken. Men innendørs gjør det ikke noe, for det regner ikke her. Jeg sovnet her på dagtid i forrige uke. Det gjelder å nyte livet, sa jeg, i morra kan du være dau. Teltet har en innerlomme. Den har plass til en bok (pocket) og til en snusboks eller litt godteri. Kan godt hende lommen er ment til kart. Men de har jeg jo i bokhyllen på kontoret kun få meter unna. Teltet har også noe greier i taket. Sikkert til å feste lys. Jeg aner ikke. Har ikke brukt den greia. Men jeg liker å tro at det er til noe lurt. Den første morgenen tok jeg med boka Fuglesang (CappelenDamm) av Jan Pedersen og Lars Svensson. Den med lydavspiller for fuglenes forskjellige sanger. Jeg startet med lyden til Nattergalen. Den er en av mine favoritter. Men jeg ble dratt mot uglene. Jeg blir alltid dratt mot uglene. Det er noe med ørene deres. Og de melankolske UUhh-UUhh. Jeg liker hubro best. Så sparer jeg musvåken til slutt. Folk tror den er en ørn. Det er den ikke. Den flyr i sirkel med stive vinger over lysninger i skogen og ligner på en ørn, men er en kompakt mellomstor rovfugl. Rett før barna våkner, spiller jeg musvåken på repeat. Guud, den skremmer meg! Kiææææ! Kiææææ! Den skriker som en katt. Da er det nesten som å ligge ute.

Men dette skal handle om telt. Sønnen min på fem spør om dette er et bra telt mot isbjørn på Svalbard. Til det svarer jeg ”ja”. Nemo Obi 2P er et flott telt. Jeg angrer på mange kjøp, men ikke på dette. Jeg pleier å slå det opp på stueteppet, et tjukt et fra Ikea. Da ligger jeg mykt. Men en kveld la jeg meg og stakk meg noe jævlig. Da hadde et av barna, uvisst hvorfor, stukket en dinosaur med horn (sønnen min kan det latinske navnet på den harde jævelen, men den gleden gir jeg ham ikke nå) i hardplast under duken. Også innendørs må man sjekke underlaget før man telter. Men denne lille ulykken skyldes ikke teltet, kun min sløvhet. Jeg må her skyte inn: Teltduken fikk ingen rift av dinosauren! Det ble heller ikke ødelagt da fire barn kastet seg oppå det. Dette teltet tåler en trøkk!

Jeg har også et superlett Black Diamond Hilight Tent til testing. Men det har jeg ikke slått opp. Det er visstnok et prakttelt. Men jeg tror bare ikke det passer innendørs. Det har bare en duk, og hele veggen kan dras opp. Da blir det mye innsyn. Det kunne funket hvis jeg hadde invitert venner. Da kunne de sittet på stuegulvet, og jeg kunne pratet med dem, liggende inni teltet, som en romersk keiser på divanen. Men dette synes jeg blir i overkant. Jeg er ikke gal. Jeg er bare opptatt av at teltet skal funke til mitt bruk.

Personen på bildet er ikke testpersonen. Det er viktig at testpersonen er anonym.
Det er greit at andre folk sovner i teltet, så lenge de er små. Da er det også plass til meg.