Klima & ansvar

Ansvar er ikke det verste vi kan ha

Det meste av det vi setter høyest her i livet er CO2-fritt, og vi må bli flinkere til å få fram at det er dette vi sier ja til, skriver Dag O. Hessen.

Personlig ansvar handler ikke nødvendigvis om hva vi skal si nei til, men kanskje i større grad om hva vi skal si ja til. Arne Næss´ begrep ”Det rike liv med enkle midler” rommer essensen av dette. Det meste av det vi setter høyest her i livet er CO2-fritt, og vi må bli flinkere til å få fram at det er dette vi sier ja til. Ja må ikke bli den skjulte inversen av et nei, men omvendt.
Når Jens Stoltenberg i sin tid som statsminister snakket om klima og miljøutfordringer, noe jeg tror han gjorde ut fra en oppriktig overbevisning, så avrundet han gjerne med å si at dette skulle ikke vi velgere bry oss for mye med, han ville ikke ”løfte pekefingeren”. Det er å frata oss individuell betydning og individuelt ansvar – og når det kommer til stykket er slett ikke ansvar det verste vi kan ha.

Det store spørsmålet i Antropocen er ”hvem har ansvaret”? Det er tre muligheter: politikere (myndigheter), næringslivet (produsentene) eller folket. Og folket det er meg – og deg. Angsten for å peke på meg, på individet, som medansvarlig stikker dypt. Å påpeke at vi alle har et moralsk ansvar for planetens og menneskehetens framtid er ikke moralisme, selv om det ofte foregår en ulykksalig forveksling av disse begrepene.
Ethvert tilregnelig individ er ansvarlig for egne handlinger, og dette ansvaret er både en plikt og en rett. Det å stå opp for sine egne valg handler også om å ta seg selv seriøst, og å kunne se seg i speilet uten å føle skam. Der er summen av alle våre individuelle handlinger, altså vårt individuelle fotavtrykk, som i sum utgjør det globale fotavtrykk. ”Global Footprint Network” beregner hvert år det som betegnes Earth Overshoot Day. Dette er dagen da vi har forbrukt klodens fornybare produksjons- og resipientkapasitet. I 2017 falt denne dagen på 2. august, og trenden de siste årene har vært at den beregnede datoen kommer stadig tidligere, hvilket vil si at vi resten av året strengt tatt låner ressurser fra kommende generasjoner. Og disse vi, det er også deg og meg. For hvem er det flyene flyr for, oljepumpene går for og fabrikkene produserer for? Jo, i siste instans er det oss.
Allmenningens tragedie rommer utsagn av typen ”hvis ikke jeg sitter på det flysetet vil noen andre sitte der”, ”hva jeg gjør spiller ingen rolle i det store klimaregnskapet”, ”hvorfor skal jeg renonsere på mine materielle krav når ikke alle andre gjør det”, samt ulike typer rasjonalisering som gir akkurat meg gode grunner for å handle (!) som jeg gjør, mens de andre derimot…

Man kan dystopisk konkludere med at vi er evolvert for kortsiktighet og egoisme, og at det derfor er lite å hente ved å appellere til personlig ansvar. Det er nok ikke helt usant, og individet kan da heller ikke agere i et politisk vakuum, men må nettopp spille på lag med politiske føringer og produsenter av varer og tjenester som tilbyr bærekraftige løsninger. Ellers skal ikke sosiale normer undervurderes, når det føles trendy å ha mindre materiell fokus så kan mye skje, og det kan skje raskt. Røykeloven og bilfrie byer er eksempler på hvordan det som er ”umulig” blir mulig, og hvor det eneste man spør seg om var hvorfor ikke dette ble gjort for lengst. Slik vil våre etterkommere i en ny og bærekraftig framtid formodentlig også tenke.