Alle må finne sin egen beskyttelse

I dag morges ga datteren min på fire år oss tydelig beskjed om at hun ikke ville i barnehagen. Jeg la ut på automatikk om at det var turdag, og du vil vel ha kakao, og du som har ny regndress og alt, og hun begynte å rope høyere og høyere: «Jeg sa jo at jeg ikke vil i barnehagen i dag!». Heldigvis klarte jeg å legge inn et mellomrom før neste respons, jeg holdt så kjeft, og holdt omkring henne. Så sa jeg at det var helt i orden, samtidig som jeg i mitt stille sinn laget et lappeteppe av en plan for dagen. Hun satt seg umiddelbart ned og fargela drager med stor innlevelse, imens hun sang en sang om skytsengler, som hun har lært i barnehagen. Jeg ble fylt med fred av å betrakte henne.
Dagen i forkant hadde jeg sett Netflix-dokumentaren The social dilemma (2020). Her ble det snakket om at menneskene kan deles inn i to kategorier; de som sjekker smarttelefonene sine før de tisser om morgenen, og de som gjør det imens de tisser. Jeg vil ikke være i noen av disse kategoriene. Nils Christi sier noe i essaysamlingen Frihetens Skygge (2014) som jeg beit meg merke i. Han ber om å få komme med et innspill som gjelder både barn og voksne:

Det handler om å bevare hodets ro. Jeg sier alltid til studenter eller andre som skal gjøre noe viktig: Begynn tidlig om morgenen, når natt og drømmer har visket ut en del av slagstoff og tretthet fra dagen før. Ikke gå til avis eller TV eller spill om morgenen, ikke tull deg bort med alskens praktiske gjøremål om du kan unngå det. Ikke lek, ikke snakk. Og aller viktigst: Ikke finn på å åpne din e-post eller dens slektninger om morgenen. Gå rett til det som for deg er hovedsaken. Hjernen er et herlig, uberørt landskap. Bruk den først til det viktigste den dagen.
«Lys i to vinduer» (2013)

(Saken fortsetter)

Med fire barn har jeg begrenset mulighet til å holde meg unna praktiske gjøremål om morgenen, men jeg trenger på ingen måte å sjekke feeden min på Facebook før frokost. Det viktigste for meg på begynnelsen av dagen, er nærvær. Altså tilstedeværelse i det som skjer i den virkeligheten kroppen min befinner seg i. Om jeg sjekker The world wide web når jeg våkner, er hodet sannsynligvis et helt annet sted enn kroppen i den påfølgende timen, og dette vil ha en direkte innvirkning på hvordan jeg deltar i frokosten med barna mine.
Mobiltelefonene ble lagt i det som er ment å skulle fungere som et mobilhotell i entreen, i god tid før sengetid kvelden jeg hadde sett Netflix-dokumentaren.
Da sønnen min våknet, og begynte å lete etter telefonen sin, ba jeg han la den være til etter frokost. Han gryntet, før han landet den trøtte kroppen på pianokrakken, og spilte fullstendig oppslukt i 20 minutter. Stemningen omkring frokostbordet var nærmest sakral.

Sissel Gran skrev en gang om overveldelse i Morgenbladet, og det hun beskrev kjennes helt sant: «Å sette grenser, disiplinere seg og ignorere er blitt livsnødvendig, ellers drukner vi».
Jeg jobber som lærer på ungdomsskolen. De er så trøtte disse lange, hengslete kroppene, og jeg gremmer meg over at de dras ut av søvnen i høstmørke, mens hjernen er i fullstendig ommøblering. De færreste kommer seg i seng før midnatt, og de trenger mer enn noe, å sove. Asle Toje skriver om hvordan «jentene får roser og guttene diagnoser» i Morgenbladet (4 /2019), og i tidsskriftet Psychology Today debatteres det hvorfor overdreven skjermtid synes å gjøre barn humørsyke, umotiverte og nedstemte. Faktorer som vurderes er at tv-spill og sosiale medier får hjernens belønningssystem i ubalanse, at de reduserer evnen til konsentrasjon og forbruker mentalt overskudd. Skjermen imiterer dagslys og får slik den biologiske klokken i ubalanse.

Noen trekkfugler og noen havpattedyr, kan la hjernehalvdelelene sove på skift. Det holder å flakse med vingene hvis du er fugl høyt oppe i lufta, avhengig av å komme til målet i tide. Vi mennesker derimot, som løper omkring i våre multitaskende liv, trenger å sette av minst 1/3 av døgnets timer til vasking av hjernen, i full dvaletilstand. Guttene på ungdomsskolen har fortalt meg at de aldri lenger står når de tisser. Det er vel i og for seg en fysiologisk fordel. Men grunnen til at de sitter, er at de da kan holde på med mobilen samtidig mens de later vannet. Jeg tror det ville være en stor fordel for menneskene om det å ha flest mulig baller i lufta på en gang, ikke først og fremst ble sett på som et tegn på vellykkethet. Men enhver stillingsutlysning gir inntrykk av at det er nettopp slike mennesker samfunnet vil ha. Vi har kommet dit at jordmødrene på landets barselavdelinger må påminne foreldre om at det er viktig at de prioriterer øyekontakt med spedbarnet sitt, fremfor å holde på med mobilen.

Jeg frykter at den virtuelle virkeligheten potensielt kan suge sjelen ut av oss, i det minste bedøve den. Selv kjenner meg igjen i å ville så mye hele tiden, men samtidig lengter jeg etter en tilstand hvor ingen forventer noe av meg. Om jeg setter meg ned og virkelig kjenner etter, så kan jeg erkjenne at mer enn andres forventninger, så er det kravene jeg hele tiden stiller meg selv, som jager meg. Jeg har en indre trang til å fylle min væren med gjøren, en trang til å delta, mene, dele, skape, bidra, bevege, se og ikke minst bli sett. I dette drivet er det alt annet enn kjedelig og flatt. Men om jeg ikke sørger for å legge inn tilstrekkelig med pustepauser, så har jeg erfart at det er nettopp flatt det blir. Og ikke bare flatt som i kjedelig, men flatt som i urovekkende flat.

En gang jeg kom til terapeuten min i en klassisk overveldet fase, fikk jeg opp et bilde av budeia fra barndommens seter i Gudbrandsdalen på netthinnen. Hun som ga meg min helt egen ku. Gjøremålene hennes sett utenifra, var så rolige og gjentagende, og samtidig så konkret fylt med mening. Den akutte følelsen av hvor fjernt mitt liv var fra budeias liv, slik det fremsto for meg, satte i gang en voldsom tåreproduksjon. I voksen alder er jeg på evig søken etter steder eller handlinger som kan gjenskape følelser jeg har lagret fra mitt «happy-place» i barndommen, og dette henger sammen med at jeg forbinder oppholdene der på setra med en form for hvile.

På vei til undervisningsøkta denne morgenen da datteren min satte ned foten, gikk jeg forbi den lille kirken som lukter så deilig gjenkjennende av tjærebeis. På kirkeveggen hadde noen hengt opp Herrens velsignelse. «Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt ansikt på deg og gi deg fred». Jeg har aldri definert meg selv som personlig kristen. Men ordene vekket en sår lengsel i meg. Begrepet velsignelse kommer fra det hebraiske ordet barak. Enkelt sagt sikter det til en helsebringende eller livsbringende kraft. Å bevare handler helt enkelt om beskyttelse. Jeg trenger sårt å beskyttes mot flommen av inntrykk jeg opplever at omringer meg. Det tror jeg vi alle trenger på hver vår måte. Men ingen andre kommer til å gi oss denne beskyttelsen, den er vi nødt til å finne helt selv.

10. oktober ble verdensdagen for psykisk helse markert. Årets markering hadde som mål å bidra til at flere tar vare på sin psykiske helse. Denne vil bli utfordret gjennom livet, og det er helt normalt. Halvparten av oss har, eller får, en psykisk diagnose i løpet av livet. Blir vi stemplet som syke i vår normalitet, er det dessverre stor sjanse for at dette blir en selvoppfyllende profeti. Lars Petter Grue skriver om diagnosenes makt over sinnene i boka Normalitet (2006). Om hvordan eldres glemsomhet, barns raseriutbrudd og din og min sorgreaksjon er menneskelige uttrykk som sykeliggjøres for at samfunnet skal kunne romme de, og kunne legge en strategi for å rydde de av veien.
Sissel Gran snakker om sin overveldelse. Denne ledet til et sammenbrudd i form av voldsomme fysiske reaksjoner, som minnet om hjerneslag. Hun forteller at familien etter sammenbruddet trykket på av-knappen, og ga seg over til langsomheten. Det høres for meg ut som en fantastisk konsekvens. I sammenbrudd ligger jo også et slags gjennombrudd.

Et av mine sammenbrudd ga seg utslag i at jeg mistet stemmen. Jeg var så tappet for krefter at kraften ikke rakk til å lede stemmen inn i ordene. I et langt år, etter noen uker i denne merkelige tilstanden, var jeg grunnleggende trist. Men med tilgang på en god og tålmodig samtaleterapeut, kom jeg meg gjennom denne tunnelen uten verken medikamenter eller diagnoser. Å navngi helt naturlige reaksjoner på livet, som psykiske lidelser, vil neppe være særlig forløsende for livskvalitet. La oss heller, som Gran foreslår, kalle fenomenet «dets rette navn: en plagsom, men helt normal og etter hvert farlig overveldelsesreaksjon i møte med de tusen internaliserte krav (…)». Så bevarer vi i det minste håpet om at det ligger et endringspotensiale i kravene. De fleste av oss vil oppleve å møte veggen i en eller annen form, og særlig utsatt er vi om ikke vi tar behovene for restitusjonslommer på alvor. Som årets markering søker å formidle, så krever god psykisk helse at vi selv tar ansvar for egen helse. Dessuten at vi er der for hverandre.

Echart Tolle sier at enhver pause du evner å ta fra tankenes bråk er for meditasjon å regne. Jeg flytter nok ikke til setra på fjellet uten dekning med det første, men det kan være jeg gjør det en gang. I mellomtiden skal mobilhotellet bookes hyppig. Og om jeg ikke går på gudstjeneste, så kan det være jeg vurderer å sitte på kirketrappa med lukkede øyne av og til. Lukten av tjærebeis er for meg velsignelse i seg selv, med tanke på minnene den bringer nær. Dessuten kan en slik setertrapp potensielt visualiseres frem de rareste steder.

Vi må selv skape våre lommer for å trykke på av-knappen, og la hjernen puste. Om dette kjennes helt umulig, så finn frem fireåringen i deg, og brøl til noen forhåpentligvis fatter alvoret, og holder omkring deg.