Kajakkbygging

På sporet av den tapte kajakk

Den aleutiske kajakken, baidarka, var verdens vakreste og beste, men kunnskapen om hvordan den bygges gikk tapt. Anders Thygesen bestemte seg for å finne den igjen.

I vannkanten ved innsjøen Eikeren i Buskerud setter kajakkbygger Anders Thygesen opp to arbeidsbukker, en kiste med håndverktøy og en liten primusdrevet dampkasse. Han har ingen måleverkstøy med seg; slik inuitter og aleuter gjorde det, vil han bygge med kroppen som måleredskap.
Skjelettet bygges opp, festes med treplugger og sys sammen med vokset lintrå. Den økonomiske konstruksjonen blir holdt sammen av en rekke sammenføyninger, som alle er fleksible. I vannet vil konstruksjonen hele tiden være i mild bevegelse, og ta av for kreftene i vannet.
Emner for eikespantene legges i elva den første kvelden, holdt nede av en stein som lodd. Morgenen etter er de klare til å tas opp, og dampes, før de skal gi skroget form.

Den aleutiske kajakken, iqyax, eller baidarka, har en annerledes, mindre kjent form enn sin populære slektning grønlandskajakken. Den spesielle stevnen og akterenden på iqyaxen er tradisjonelle detaljer som gjennom en skarp begynnelse og avslutning bidrar til å gjøre vannlinjen lang. Samtidig får både baugen og akterenden tilstrekkelig løft til å unngå å bli dyttet for langt ned i sjøen. Thygesen forteller om da han fikk kjennskap til denne kajakktypen:

- Jeg hadde sett bilder og illustrasjoner av en Iqyax, og syns den bare så rar ut. Men jeg forsøkte og bygge en, og ved å padle den skjønte jeg litt mer om formens funksjon. Ofte endte kajakken som peisved. Jeg fortsatte slik; bygget, padlet, ødela, bygget, padlet, ødela, og lærte på den måten mer og mer om konstruksjonen.

Den aleutiske håndverkstradisjonen er borte, og det finnes ingen læremestere å henvende seg til for å svar på hvorfor konstruksjonen er som den er. Den eldgamle kulturen har forfinet denne konstruksjonen gjennom flere tusen års generasjoner, og gjennom å ha bygget og padlet kajakker i 20 år beveger Thygesen seg mot de forsvunne læremesterene med små skritt.
Når skjelettet er bygd, seilduken er trukket på og malingen tørker i sola, samles spon, avkapp, og den provisoriske dampkassen til et bål. Han kan snart legge ut på det han kaller verdens kjedeligste padletur, hvor det å komme seg fra A til B er uvesentlig; hvor den ytre stillheten snart smitter over til det indre.