Bjørnøya

Tre brødre - én drøm

De planla turen i to år. De visste ikke hvordan de skulle komme seg hjem.
Men de tre brødrene ville oppleve Bjørnøya.

Vi brødrene har alltid vært på tur sammen. Men vi hadde lyst til å ha en skikkelig tur. En lang en. Og en tur som kunne utfordre oss. Både som brødre og som turvenner. Valget falt på Bjørnøya. Og målet var at turen ikke skulle koste oss en krone. Og at vi skulle surfe. Det krevde nøye planlegging. Mye tok lengre tid enn vi hadde forventet. Hadde vi visst hvor vanskelig det skulle bli bare å komme seg til øya, hadde vi kanskje ikke endt opp der. Men da hadde vi heller ikke hatt denne historien å fortelle.

Jeg, Inge, er 28 år og nybakt far. Da jeg reiste til Bjørnøya var graviditeten akkurat oppdaget. Det var ikke bare lett å skulle forlate kjæresten slik. To års planlegging var over. Alle tillatelser var i boks. Vi hadde fått haik med et lasteskip som skulle med post til Longyearbyen. Og med et barn i vente, ble dette kanskje siste sjanse. Til å følge den store drømmen om brødrene på tur.

Markus og jeg er ganske like og begge trenger adrenalinkikket det er å utsette seg selv for ting andre kanskje ikke tør. Men jeg vil presisere at vi er opptatt av sikkerhet. Og selv om vi balanserer på høyline 1000 meter over bakken, sikrer vi godt. Markus er 26 år og friluftseksperten. Han sørget for at vi hadde alt utstyret vi trengte. Vi satte sikkerheten høyt, og siden mange av aktivitetene våre hadde en viss risiko for skader og ulykker, måtte vi alle lære å sette morfinsprøyter og spjelke beinbrudd. Skulle ulykken være ute, kunne vi ikke regne med hjelp utenfra.

Håkon er 22 år og lillebror. Han diltet alltid i beina på oss da han var mindre. Men så valgte han andre veier. Kanskje for å markere at han ville kvitte seg med stempelet som vedheng til oss storebrødrene? Han ble en av Norges beste longboardkjørere. Samtidig er han en god snowboardkjører og klatrer. Surfing hadde han såvidt vært borti. Derfor ble surfingen en ekstra utfordring for ham på turen. Håkon er trygghetssøkende og en skikkelig grubler. Han tenker nøye over det han skal gjøre, der både Markus og jeg kaster oss ut i ting. Jeg tror alle var spente på hvordan vi ville ha det sammen over så lang tid.

Et av målene våre var at vi skulle klare oss uten at det skulle koste oss en krone. Vi samlet mat utgått på dato og tørket det i en tørkemaskin. Vi hadde til sammen med oss 40 kilo kjøtt og 40 kilo grønnsaker. I tillegg litt suppeposer og havregryn. Vi hadde tenkt at hvert tredje måltid skulle være selvfisket, men først to uker før vi dro hjem, fant vi stedet der man faktisk fikk fisk. Da ble det fest!

Det finnes 700 små innsjøer på Bjørnøya, men der er det ikke lov å fiske. Dessuten er fisken der full av tungmetaller fra fuglebæsj. Vi laget faktisk endel god mat, men det er klart at etterhvert skulle vi gitt endel for å sette tenna i en saftig appelsin eller en agurk.

Da jeg laget «Nordfor Sola» kjøpte vi mat for 23,- kroner til sammen. Denne gangen klarte vi hele turen til 0,- kroner.
På Bjørnøya kunne bare to gjøre aktiviteter av gangen. Tredjemann måtte stå med våpen og passe på isbjørn. Tredjemanns oppgave ble også å filme.

Alt utstyret av klær, telt osv var ting med produksjonsfeil som skulle klippes opp og kastes. I tillegg var vi bestemte på at naturen skulle se finere ut etter at vi hadde hatt camp der, enn før. Vi flyttet camp tre ganger og ryddet strender og svaberg for plast og søppel som hadde kommet inn fra havet. Så en viss nytte gjorde vi for oss.

Men aller mest så hadde vi det utrolig gøy! Vi kjørte på ski og snowboard, vi klatret og speedglidet. Vi padlet og badet. Og fortalte historier rundt leirbålet. Vi visste ikke om det var bølger til å surfe på Bjørnøya. Men siden det var hav i alle retninger, regnet vi med at det måtte være bølger også. Det tok to uker før vi kunne surfe. Den dagen vinden og bølgene kom, var vi helt euforiske.

Vi fikk jo en del spørsmål fra Sysselmannen angående sikkerhet på turen. Ett av spørsmålene var hva vi gjør hvis vi blir tatt av havstrømmene (som er veldig sterke utenfor Bjørnøya) og dratt ut på havet. Jeg tenkte at det var litt som å spørre hva man gjør om man faller utfor et stup... Da er det ikke så mye man kan gjøre. Det man kan gjøre er å passe på at noe slikt ikke skjer.
Vi mente at vi hadde ganske god peiling på hvordan havstrømmer fungerer. De finnes jo i Lofoten, der vi bor også, men vi lovet allikevel at hver gang vi surfet på en ny plass så skulle vi være bundet fast i et tau i tilfelle det skulle gå galt. Da kunne vi teste strømmene først.

Første surf (i vanntemp -1'C) , var jeg bundet fast i foten og Markus ga ut tau mens jeg padlet ut. Har aldri følt meg så dum før. Det var bare i veien, og havet var akkurat slik vi trodde det kom til å være. Til slutt måtte jeg bare knyte det opp, og så endte vi opp med å bruke strømmen som gikk utover for å komme oss ut til der bølgene bryter. Fant faktisk en ganske fin strøm langs med enden av bukta som vi kalte "heisen". Den var det bare å slappe av på og så ble vi tatt med ut, så kunne man bare padle noen få tak ut av den og man var klar for nye bølger.

Vi visste ikke helt hvordan vi skulle komme oss hjem. Vi prøvde å opprette kontakt et par uker før vi håpet å reise. Men det er vær og vind som bestemmer på Bjørnøya. Til slutt fikk vi tak i en skipper som skulle gå forbi med en lastebåt.
Han ba meg ringe tilbake et par dager før han beregnet han ville være i nærheten. «Det går nå bare godt», sa han før vi la på.
Og det gikk bare godt.

Inge Wegge - fortalt til Lena Ronge.

Harvest er gratis å lese, men tar tid å lage. Vi sier tusen takk for økonomisk støtte. Her kan du se hvordan du kan gi et bidrag.