Skal vi takke oljen og tie stille?

Rett før jul fikk alle ansatte i Statoil tilbud om sluttpakke, en deprimerende julehilsen til sliterne i Norges største og viktigste selskap. Men det er ingenting mot den julehilsenen Statoil selv fikk samme uke. Under klimaforhandlingene i Paris ble verdens ledere enige om å styre mot et mål om at temperaturen på jorda maksimalt skal øke med 1,5 grader. Når oljebransjen har stadig synkende lønnsomhet, og er på kollisjonskurs mot vår tids største utfordring, er det ikke overraskende at «det grønne skiftet» ble årets nyord i 2015. Men den voksende kritikken mot oljebransjen fikk også mange til å se rødt.

Allerede i april inntok Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre sofaen til Anne Lindmo på NRK, og langet ut mot oljebransjens kritikere.

«Det å bygge opp denne industrien (...) – er det noe du skal føle skam for? Noe du skal være rasende mot? Noe du skal spytte på i stedet for å takke? Oljearbeiderne fortjener takk. Rengjøringsdamene som har vært ute på plattformene fortjener takk. De som bygde oljeindustrien vår og politikken fortjener takk.».

Lille julaften kom det to nye utbrudd fra Ring 1: Politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen klinket til med en "hyllest til det norske oljeeventyret». «Oljenæringen er utskjelt og foraktet», skriver Eilertsen, spesielt av verdensfjerne Oslo-synsere «…som kun har et teoretisk forhold til borekroner og lastebøyer, og som gjerne rakker ned på en hel industri … det nærmeste de kommer en omstilling er innføring av nytt e-postprogram på jobben».

Oljebransjens kritikere «jobber i forvaltningen, de store organisasjonene, i pressen og i politikken, i tenketanker og forlag, og kanskje i noen store, trygge bedrifter». Eilertsen har også en dyp innsikt i den innerste sjelen av norske miljøpolitikere, som «ville fnyst av forakt» i møte med en lekeplass sponset av oljepenger.

Det andre førjulsutbruddet kom fra kommunikasjonsrådgiver i Human-Etisk forbund, Andreas C. Halse. Også han skrev en hyllest til oljebransjen lille julaften. «Folkene som har kritisert [oljebransjen] har som regel lite greie på hva de snakker om. De har ikke vært med deg ute på plattformen», skrev Halse, som mener oljebransjen fortjener mer skryt. «… mens landets meningsmaskiner diskuterer om du er overbetalt, subsidiert eller skyld i klimakrisen må noen fortsette å gjøre jobben med å sørge for en plusside på statsbudsjettet.»

Hvem kritiserer oljearbeiderne?
Jeg er miljøpolitiker, har deltatt i miljøbevegelsen halve livet, bor i Oslo og jobber som kommunikasjonsrådgiver. Det blir verre: jeg sykler til jobben, og har flere ganger blitt observert drikkende på en kaffe til over 30 kroner. Altså er det lett å føle seg truffet når kritikken kommer. Eilertsen kjenner meg bedre enn jeg selv gjør. Hun vet for eksempel at jeg vil la oljearbeiderne seile sin egen sjø. «Ingen vil gå i tog for at Staten skal redde oljearbeiderne», skriver hun.

Men selv om jeg på mange måter passer til beskrivelsen, er det vanskelig å kjenne seg helt igjen. Det er påfallende at hverken Sira Myhre, Eilertsen eller Halse har noen konkrete eksempler å vise til. Etter et halvt liv i miljøbevegelsen har jeg aldri hørt noen si et stygt ord om norske oljearbeidere, eller hevdet at oljeutvinning ikke er lønnsomt. Jeg har sett miljøvernere kritisere statsministere, olje- og energiministre, Statoildirektører og godt betalte oljelobbyister, men aldri en oljearbeider. Og da Miljøpartiet De Grønne lanserte planer om et grønt skifte i Norge, var det nettopp oljeeeventyret vi pekte på. Vi må lære av det fantastiske oljeeventyret, og bygge opp en fornybar og bærekraftig økonomi, var hovedbudskapet fra MDGs landsmøte i fjor.

Men ville vi gått i tog for å redde oljearbeiderne? Ja, jeg har faktisk gjort det flere ganger. Seinest i 1. mai-toget i fjor, da jeg og mange andre gikk i 1. mai-tog under parolen «100 000 klimaarbeidsplasser nå», sammen med fagbevegelsen. Eller da jeg deltok på «Broen til framtiden»-konferansen i vår, der hundrevis av representanter for fagbevegelse, miljøorganisasjoner og kirka gikk sammen om å diskutere framtidens næringer i Norge. Der så jeg ingen forakt for olja, men bekymring for hvordan Norge kan få en økonomi som kan vare, og som ikke undergraver våre barns velferd. Jeg møtte til og med en vaskeekte oljearbeider, som så ut til å være der helt frivillig.

Jeg har lenge stålsatt meg for å bli anklaget av nyoppsagte oljearbeidere med hjelm på hodet for å være en dilettant fra Oslo-gryta, men artig nok kommer skytsen fra tre folk med begge beina godt plantet i Oslos meningsmaskineri. En nasjonalbibliotekar som tidligere styrte Litteraturhuset, en kommunikasjonsrådgiver med bijobb som kommentator, og en redaktør. Det er fra sine egne man skal ha det.

Men man blir ikke kvitt et problem ved å angripe budbringerne. Når Aslak Sira Myhre avfeier kritikk av oljebransjen med å kreve respekt for arbeiderne, er det omtrent like meningsfullt som da George W. Bush forsvarte Irak-krigen ved å kreve respekt for soldatene. Jeg er hjertens enig i at oljebransjen har utviklet imponerende teknologi, at oljearbeiderne fortjener honnør, og at det er flott med overskudd på statsbudsjettet. Allikevel vil jeg fortsette å kritisere norsk oljepolitikk. Det finnes det flere grunner til, som ikke har noe med oljearbeiderne eller teknologien å gjøre.

Et sjokk for Norge.
Av de 22 oljefeltene som er planlagt utbygd i Norge, er bare to små felt lønnsomme med dagens oljepris. Goliat-feltet har kostet 50 milliarder i investeringer, og produksjonen er ennå ikke i gang. I dag ligger vi an til å tape 60 kroner for hvert oljefat Goliat-feltet produserer. Johan Sverdrup-feltet, som inneholder nok olje til å tilsvare 18 år med norske klimagassutslipp, vil vi tape 24 kroner fatet på.

Miljøvernere advarte forgjeves mot en uhemmet oljeutvinning på slutten av 80-tallet. Resultatet ble at vi solgte det meste av olja til 10 dollar fatet. Siden har oljeutvinninga stupt nedover helt siden 2001, men den har blitt maskert av en stigende oljepris. Nå har prisene sunket igjen, og vi står overfor tidenes bakrus, med en industri som er alt for avhengig av oljeinvesteringer.

Men olja står overfor større trusler: I 2014 kom FNs klimapanel med sin femte hovedrapport. Den slo fast at vi har funnet mellom fire og sju ganger så mye kull, olje og gass som vi trygt kan brenne opp. Dette gjelder i høyeste grad norsk olje og gass. En kost/nytteanalyse publisert i det sentrale vitenskapelige tidsskriftet Nature slo i 2014 fast at all olje og gass i Arktis må bli liggende dersom vi skal unngå oppvarming over to grader. Men det trange fossilbudsjettet handler om mer enn hva som er billigst og mest effektivt: Fattige land vil neppe akseptere at de rikeste landene henter opp vår fossil energi, mens de skal la sin ligge. Enhver stor norsk oljeutvinning – spesielt i Arktis – er et usikkert veddemål mot at vi klarer å løse vår tids største problem.

Tanken på at oljeeventyret kanskje kan være over er et sjokk for Norge. Psykologene har forsøkt å kartlegge hvordan vi håndterer slike kriser. Det første stadiet er fornektelse. Heldigvis har klimafornektelsen ikke fått noe stort fotfeste i norsk politikk, selv om det er utbredt i regjeringspartiet FrP. De neste stadiene er raseri og kjøpslåing. Der er vi i dag. Norsk oljebransje kjøpslår ved å argumentere for at norsk olje og gass er den reneste i verden, og at gassen vår erstatter kull på kontinentet. Påstandene er høyst diskutable, men også stadig mindre relevante i lys av det akutte behovet for å redusere bruken av fossil energi.

Dermed har oljebransjen gitt opp klimadebatten, og begynt å appellere rett til lommeboka. Før jul i år kom oljebransjens propagandaorgan Norsk Olje og Gass ved Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen med en kraftsalve på forsiden av VG: hvis vi stenger igjen oljekranene i morgen vil alle nordmenn få 52 000 mer i skatt. Rollene har skiftet: det er ikke lenger miljøbevegelsen, men fossilindustrien som forsøker å lage skremmebilder for befolkningen. Problemet med argumentet er at det knapt er noen som tar til orde for å stenge alle oljekranene i morgen. Miljøpartiet de Grønne, som jeg selv representerer, ønsker en styrt utfasing over 20 år.

Norge vil tape stort hvis vi ikke snart gjør alvor av å omstille økonomien vår. Hvis den sittende og den forrige regjeringen hadde satset på dette tidligere, ville ikke tusenvis av oljearbeidere vært arbeidsløse i dag. Og hvis alle verdens rike land hadde lyttet til klimaforskerne tidligere, ville vi ikke hatt det så travelt med å redusere utvinningen av fossil energi.

Jeg skriver ikke dette for å spytte på oljearbeidere. Selvfølgelig forakter jeg ikke vaskedamer eller stillasarbeidere på sokkelen. Jeg liker også å tro at jeg ville skrevet dette selv om jeg ikke var en suspekt Oslobasert miljøpolitiker, og selv om jeg hadde en far som jobba i olja og var stolt av det. Jeg skriver det fordi jeg er overbevist om at det vil være skadelig for oss alle å fornekte disse ubehagelige sannhetene.

Så hvor kommer aggresjonen fra? Oljenedturen handler naturligvis om mer enn overskudd på statsbudsjettet. Det handler også om såret stolthet. Den ser vi når Aslak Sira Myhre sitter i sofaen hos Lindmo og slår seg på brystet og hevder at vi ikke har noe å skamme oss over. Det har aldri vært nok for oss å kalle oss verdens rikeste land, vi vil også være de klokeste, de snilleste og de grønneste. Hvem er vi når verdens forskere slår fast at vår olje og gass er en del av det største problemet vi står overfor? Og hvordan framstår vår kloke oljeforvaltning når de nye oljefeltene våre ikke tåler en oljepris som ble ansett som høy for tolv år siden? Da er det kanskje lettere å omdanne den sårede selvfølelsen til et motangrep, selv om man må angripe fantasifostre.

Dagens oljearbeidere har kompetanse som er gull verdt i framtidens fornybare og bærekraftige økonomi. Kanskje kan det føles godt å kanalisere frustrasjonen inn i angrep på en innbilt fiende. Men både Eilertsen, Halse og Sira Myhre gjør oljearbeiderne en stor bjørnetjeneste. Norge trenger desperat nye ideer for å sikre varige arbeidsplasser og velferd. Vi har alle et ord med i laget i den debatten, og miljøbevegelsen er for lengst i gang med arbeidet. Ringeffektene av den norske oljenedturen vil tross alt kjennes i hele landet – til og med på Grünerløkka. Ryktene sier at svenskene holder på å flytte hjem igjen, hvem skal da servere kaffe latte til oss oljehatende, syklende kommunikasjonsrådgivere?