Leirbålet

Mandagsekspedisjonen

Om et forsøk på ikke å gjøre noe. Om å gå til tankene forsvinner. Om å søke ro i 50 knop.

Tre ekspedisjoner. Eller tre hverdagshistorier om å finne roen i naturen.

Hva januar lærte meg

I januar begynte jeg på et personlig eksperiment. Oppgaven var å ikke gjøre noe som helst. Hvem ble jeg da?

Jeg bestemte meg i desember. Da den siste eksamen var innlevert, den siste artikkelen fløyet fra utboksen, det siste punktum satt, da. Da bestemte jeg meg.
I januar skulle jeg la tiden være i fred. Ikke jage etter den. Ikke sette i gang prosesser, ikke gjøre avtaler. La det som kommer naturlig, få tid på seg.
Og hva ville skje hvis jeg oppsøkte stillheten? Hva ville komme frem fra dypet når overflaten la seg ned og ble blank som et speil?
Jeg kunne gjøre det av flere grunner. Penger på konto, nok til å klare meg sånn noenlunde uten full inntekt. Studiene startet ikke opp igjen før i februar. Jeg hadde lenge lovt meg selv å gi meg tid til kreativ skriving. Nå skulle jeg endelig få den tiden. Januar var en gave til meg selv, i raushetens og roens tegn.

Så hva skjedde? Hva lærte jeg?
Nyåret pakket seg selv langsomt og forsiktig ut. Lyset dirret sterkere for hver dag. Luften jeg pustet, var vinter. Landskapet var frosset fast, stivnet i et lukket rom av kulde. De første dagene gikk med til å jobbe likevel, med hasteting som dukket opp.
Så ble det stille.
Det var nå jeg skulle gripe stillheten, være tålmodig, vente, puste og leve.
Det var vanskelig. En rastløshet prikket i huden, utålmodighet og stress bygde seg opp innenfra. Jeg måtte da foreta meg noe? Hvem er jeg hvis jeg ikke GJØR noe? Hvem er vi når vi ikke identifiserer oss med et yrke, en egenskap eller et viktig gjøremål?
Min identitet har så lenge vært bundet sammen med høyt arbeidstempo, effektivitet og høye egenkrav. Hva ville identiteten min være bundet sammen med nå, når jeg i én måned ikke skulle være den jeg de siste årene har vært?
Tenk om mine oppdragsgivere glemte meg når jeg ikke lenger var så aktiv? Tenk om jeg gikk glipp av flotte avtaler bare fordi jeg ikke sjekket mailen?
Innimellom var det små drypp av ro, bare jeg klarte å skyve stresstankene unna. Den roen kom bare frem når jeg klarte å slappe av. Når jeg kjente full tillit til meg selv og valget mitt. Og for hver gang jeg hadde opplevd den roen, fikk jeg lyst til å vende tilbake til den. Det var noe verdifullt der, en slags egenverdi i ingenting.

Jeg klarte ikke å gjøre ingenting. Det er en slags aksept i det også, en oppdagelse av ens egen, iboende skapervilje. Men mange dager gjorde jeg lite. Noterte noen ideer. Sendte noen brev. Tumlet i mine egne tanker, vandret på vinterlige stier og funderte over dette lukkede landskapet. Frosten hadde bitt seg fast. Eller var kanskje selve naturen innstilt på å gi meg fred til mitt prosjekt? Var januars tilfrosne skoger, uten vind, uten nedbør, en slags erklæring til meg om at «Se her, naturen kan også gjøre ingenting. Den er like viktig og til stede likevel.»
Langsomt, langsomt forvitret rastløsheten.
Da sola kom tilbake mot slutten av måneden, følte jeg endelig takknemlighet for mitt eget valg. Jeg måtte ikke lenger forsvare valget overfor meg selv. Stresstankene kunne jeg lettere børste av meg, oftere og oftere dukket små lommer av glede og sjelefred opp. Gylne, stille øyeblikk.
Det ble så stille, både inni og utenpå. Det kom ikke noe opp av dypet, det ble bare stille der også.
Januars stille landskap viste meg at det ikke er farlig å skru ned tempoet. Det er tvert imot svært viktig. Jeg føler jeg har fått en gave som jeg forhåpentligvis kommer til å klare å sette mer ord på fremover. En gave som jeg ikke vil gi fra meg igjen. For nå er jeg ikke redd den.
Kan jeg lære andre om dette? Kan jeg inspirere?
Det tar lengre tid enn én måned å forandre seg. Men en måned er en god start. Nå er det februar. Januar har rullet sammen soveposen, slukket bålet og trukket seg tilbake til vinterskogens hemmelige dyp. Jeg sa farvel med et visst vemod. Men ingen kan ta fra meg gaven, den har jeg i hjertet der jeg går på stien mot resten av 2014.

Fjellturen - en overgangsrite

Et spørsmål jeg ofte stiller meg på fjelltur er «hvorfor gjør jeg egentlig dette?»
Av: Stian Ruud.

«Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg hver dag det daglige velbefinnende til. Og går fra enhver sykdom. Jeg har gått meg mine beste tanker til. Og jeg kjenner ingen tanke så tung, at man ikke kan gå fra den. Når man således blir ved med å gå, så går det nok.»

Ordene er hentet fra et brev Søren Kierkegaard skrev til sin svigerinne. Fine ord vi kan nikke anerkjennende til, men hva er det som egentlig skjer under denne gåturen? La meg ta utgangspunkt i den gåturen jeg kjenner og liker best - fjellturen.

Skoene er knyttet, sekken er pakket og foran deg ligger en lang og strevsom tur opp til en forlokkende fjelltopp, et vakende fjellvann eller ei fjellhytte. Er det for å nyte naturen eller er det turen i seg selv som er målet? Er det utsikten, storørreten eller hyttekosen du søker? Kan det samtidig være noe annet? Noe det er vanskelig å sette ord på.

Et spørsmål jeg ofte stiller meg på fjelltur er «hvorfor gjør jeg egentlig dette?» Spesielt i starten av turen dukker ofte spørsmålet opp. Sannheten er at jeg faktisk ikke vet hva som er så bra med en fjelltur hvis jeg virkelig tenker etter.

I 1909 kom boken «Les Rites de Passage» av Arnold van Gennep. Oversatt til «Overgangsrite» på norsk. Boken regnes fortsatt som den klassiske studien av overgangsritualer, ofte knyttet til religiøse ritualer. Under overgangsriten oppstår en endring av status. Man renses fra sitt tidligere jeg og «gjenfødes» som ny person. Alle ritualer innebærer en overgang fra et nivå til et annet og har en tredelt struktur der individet gjennomgår tre faser: seperasjon, liminalitet og inkorporasjon. Det å gå på tur kan også deles inn i disse fasene.

I seperasjonsfasen opplever turgåeren en atskillelse fra hverdagslivets tidsklemme. Det kan være fra jobbens forventningspress, familielivets forpliktelser eller de elektroniske dingsene som gjør at vi aldri helt klarer å koble av. I begynnelsen av turen er man i en tilstand som er annerledes enn den man vanligvis befinner seg i. Hvor mange ganger har jeg ikke i denne tilstanden hatt tunge og destruktive tanker. Musklene er like tungdrevne, kalde og viljeløse som en vintermorgen med en dirrende vekkerklokke i et nedkjølt soverom. Du har bratte stigninger, du har vanskelige elver å passere, kramme snøfenner, tunge svampete myrer og kroppen stritter liksom i mot dette slitet du har valgt å utsette deg for. Du kjenner allerede nå at det gnager både i skritt og skuldre. Du svir og du svetter.

Er dette nødvendig, da? spør kroppen og prøver å tvinge seg innpå fornuften. Og du svarer med tung pust og svette på rygg og panne at nei, det er ikke det. Kanskje vi skal snu? Men i øyeblikket du stiller deg dette spørsmålet kommer den erfarne mentoren frem, den indre stemmen, som ser lenger inn i fremtiden enn nåtidens lett forførende fristelser. Stemmen som er blitt til etter utallige dyrekjøpte erfaringer helt tilbake fra barndommen, da jeg lusket bak pappa og lurte på hva i helvete som var så fascinerende med å gå på tur.

Bare vent, sier stemmen, bare vent, for snart vil det bli bedre. Snart vil det magiske skje. Når du er over den kneiken der, vil et nytt landskap åpne seg, kanskje en vidde, kanskje en topp, men oftest er det en ny fjellrabbe du må streve deg over for å få den utsikten eller oversikten du streber etter.

Og plutselig går du der og oppdager at kroppen plutselig går helt av seg selv. Musklene fra det kalde soverommet har fått seg en varm dusj og oppkvikkende kaffe. Plutselig er selv den bratteste kneika en lek, en sparringpartner du beseirer og tar i hånden og deler drikke med etter kampen.

Jeg vet ikke hvordan og når øyeblikket oppstår da man plutselig merker hvor godt og meningsfullt det er å gå. Enda mer interessant er det å spørre seg hva som skjedde i forkant av denne innsikten. Hva tenkte jeg da?

Det er i dette tidspennet jeg mistenker at hemmeligheten bak gåturens virkningsfulle kraft oppstår. Forklaringen på hvorfor mange igjen og igjen velger å dra ut på tur. En tvetydig tilstand det er umulig å gripe tak i. Denne 'hverken-eller' fasen er en tilstand hvor man ikke innehar sin forrige status, men heller ikke har fått sin nye. Det er denne tilstanden som kalles den liminale fase. En grensetilstand der turgåeren faller inn i en rytme knyttet til pusten, skrittene og lydene rundt seg og ikke er seg fullt ut bevisst. Man er i et tomrom mellom to eksistenser. Både sinn, kropp og omgivelser flyter sammen. Trekker man paralleller til østens meditasjon er dette øyeblikkene hvor man transcenderer. Med andre ord der vi overskrider de vanlige tankers erfaring uten å være helt bevisst det. Det er vitterlig en uhåndgripelig og isolert tilstand. Selvrefleksjon og analyser er lagt til side og tankene bare er. Og når noe er, ja da lever dette levende i nuet. Og dette levende som lever i nuet, det er deg og meg. Vi lever i øyeblikket. Ingenting før, ingenting etter, men nå. Øyeblikket varer aldri lenge. Støtt og stadig dumper vi innom en tanke som krever vår oppmerksomhet, men bare for et øyeblikk før hjernens turtall igjen girer ned til det bedagelige, til nuet, til naturen, til det å gå.

Vi lar landskapet og naturen omringe oss med alle våre sanser. Vi kjenner de mektige fjellene stige over oss. Vi går mot dem, bestiger dem og går ned igjen. Slitne og svette. Vi gjenoppdager hvor små vi er i forhold til alt rundt oss. Vi går opp, vi går ned. Vi går på kronglete stier og glatte svaberg. Vi går i svampete myrer, gjennom juv og klatrer opp ur med løse steiner. Faller en stor stein, vet du at mange små følger etter. Akkurat som tankene. Enkle overførbare innsikter oppstår og jo lenger du er i dette ville og uforutsigbare landskapet, jo nærmere kommer du deg selv. Den du er. Den du var som barn før du tilpasset deg og lot deg forme av omgivelsene. Vi går til tankene forsvinner. Går til opplevelsen blir opphøyet til velbehag og nytelse. Går til vi er tilbake til utgangspunktet, til hverdagslivet.

Turen avrundes gjerne med et godt måltid og en god flaske vin. Et sikkert tegn på at vi er i den siste fasen av overgangsriten — selve inkorporasjonen. Da man vender tilbake til samfunnet med en ny status og giv. Gåturens mentale overgangsrite har renset sinnet. Jo, lenger turen har vart, jo lengre og flere liminale faser har man vært gjennom, jo lenger vil sannsynligvis rastløsheten holde seg borte.

Helt til man en dag sitter i sofaen eller på kontoret og merker at hverdagssmusset har begynt å feste seg. Stimulansjunkien har gått på smell etter smell og fått gjentatte overdoser med digitale injeksjoner. Symptomene er stress som setter seg i knuter i nakke, skuldre og fester seg fast langs ryggraden. Du er på vei til stedet du ikke vil være. Et sted med indre spenninger som er like klaustrofobiske som inne i en transformatorkiosk.

Da kommer den indre mentoren smygende frem og hvisker at nå er det på tide å komme seg til fjells igjen. Ut i det frie åpne landskapet. Gå til tankene forsvinner og du igjen skal forandres av dette ubevisste nuet som kobler deg til tilværelsen — et ritual du er blitt avhengig av.

Om å ta det med ro i 50 knop

Som RIb-skipper glemte jeg én ting. Stillheten og samtalene.

For 6 måneder siden fikk jeg ny arbeidsplass. High tech stol med luftfjæring. 6 skjermer med informasjon som jeg skal forholde meg til, til enhver tid. Ansvar for 12 personers liv, helse og fornøyelse. Alt dette skjer i 50 knop. Jeg er RIB-skipper, og jobben min er å gi mennesker en blanding av kick og historier. Hun er 36 fot og heter Black Pearl.

Det er høyt tempo i alle ledd. Booking, planlegging og gjennomføring. Gjennomføringen har uten tvil det høyeste tempoet, 50 knop som sagt. Avgjørelser tas på et millisekund. Sikkerhet. Spenning. Sjarm. Sikkerhet.

Jeg var overbevist om at jeg skulle mestre den nye jobben uten problemer. Etter syv år med prosjektledelse med planlegging og gjennomføring i et yrke som er fullt av overraskelser, uansett hvor godt du tror at du har planlagt prosjektet, så hadde jeg klokkertro på at denne jobben skulle gå smertefritt.

Jeg glemte en ting i beregningene. Samtalene. Stillheten og samtalene.

Oslofjorden etter oktober er en annen verden. Det er ikke folk der. Hyttene er stengt. Vannet er slått av. Båtene tatt opp. De menneskene som er ute nå, de har noe der å gjøre. Et virke. Alene. Du må først lære deg å puste. Nyte ditt eget selskap.

Alle har bedre tid enn meg, føles det som. Fiskeren som jeg har lånt fiskestenger av. Vi møtes midtfjords. Jeg legger meg longside og lemper over stengene, han begynner å prate. Har skrudd av motoren sin. Mine går, jeg skal jo avgårde. Inn på land, jeg har en sjappe å drive.

Han på marinaen som jeg fyller hos. På denne tiden av året sveiser han på fergene, også de har gått i dvale. Jeg fyller tanken, han begynner å prate. Han har stoppet i sveisingen. Motorene mine går. Jeg skal jo avgårde. Inn på land, ja du vet. Jeg må kjempe for å bli igjen. Ikke at jeg ikke liker de jeg møter, for det gjør jeg. Men jeg må videre, i 50 knop.

Etterhvert begynner jeg å reflektere over det de snakker om. Været, men ikke som jeg er vant til å snakke om været. De snakker om solnedgangene og havblikket som kan gjøre deg religiøs om du ikke allerede er det. Om regnet, sludden og stormene som virkelig får deg til å kjenne at du lever.

De snakker om fisk og friluft og foto og båter og alle de tingene som jeg egentlig interesserer meg for, men aldri har tatt meg tid til å gjøre noe særlig med. De snakker om hubroen som landet på toppen av styrhuset og bare ble sittende der og stirre. Jeg ser hvor fantastisk fin kontrast det plutselig blir mellom de menneskeskapte fyrene, stakene, husene, vrakene, og den hvite drakten som har lagt seg over øyer og holmer.

Jeg innser at jeg er nødt til å la dette bli en del av virket på fjorden. Jeg er nødt til å la disse samtalene og observasjonene bli en del av de opplevelsene jeg bringer til andre mennesker i det øyeblikket de stiger ombord i Black Pearl, for det er summen av alle disse tingene som gjør at det er så fantastisk å ferdes på den lille fliken av det store havet rett på utsiden av hovedstaden vår. Det er ikke det at jeg ikke har fortalt historier under turene tidligere, for det har jeg virkelig. Fine fortellinger forankret i Oslofjordens rike historie, men ikke noe om stillheten og roen. Jeg må fortelle om stillheten og roen.

I dag lukket jeg PC’en på kontoret, måkte båten og dro ut til Gåsungene i tett snødriv, bare for å se om det fremdeles var sel der. Det var det. Der ble jeg liggende lenge, bare for å studere og nyte stillheten.

Etterpå bar det rett hjem igjen. I 50 knop. Men jeg puster lettere nå.