Einar Skjæraasen: Tilbake til utgangspunktet

Prisvinnere, medlemmer av Skjæraasenfamilien, tilreisende gjester, hyttetryslinger, kjære alle sammen: Velkommen til den åttende utdelingen av Skjæraasenprisen.
Skjæraasenkomiteen har hele tida vært opptatt av at Skjæraasenprisen skal insipirere nye generasjoner - og videreføre Einar Skjæraasens tanker og verdier. Vi ønsker ikke å ta Einar fram fra skapet annethvert år og blåse støvet av ham, men bidra til at hans ord holdes levende - i møte med dagens mennesker og nye tiders utfordringer. Og så ønsker vi selvsagt at flere skal gripe til pennen og skrive - og opprettholde Trysils rennomé som forfatter- og kulturbygda.

Fra forskjellige utgangspunkt kom medlemmene i Skjæraasenkomiteen i år fram til et felles ønske om at vi skulle ta utgangspunkt i Skjæraasens tilknytning til naturen og måten han bruker naturens prosesser, årstider og stemninger til å si noe viktig om livet og samværet mellom mennesker. Et slags "tilbake til utgangspunktet" for hans diktning.

Rene naturskildringer blir lett glemt, uansett hvor fine de er, om de ikke kan knyttes an til og gi oss innsikt i livets storhet og mysterium. Einar Skjæraasen var en mester til dette. Ordbildene maler dagene og livet i sorg og vemod, fra yre vårnetter til tunge høstdager, så vi kjenner oss heime og vet at nå er vi på kjente trakter.

Skogen og skogene var selve livsgrunnlaget i grensegrendene mot øst, i seljefløytenes dal. I Trysilskogen så han noe evig nyskapende:

Av skog så jeg demringen komme,
til skog så jeg demringen gå
Som stigende, fallende ånde.
I ro så jeg skogene hvile
I storm så jeg skogene stå.

Og livet skifter, frå yr glede til djup sorg i det som ofte blir omtalt som visa over alle viser:

Vinden blæs synna, og vinden blæs norda.
Lyset og skuggen er syskjen på jorda.
Sommarn er stutt og vintern er lang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Det sto noe i avisen her om dagen, om grensene for jordas tåleevne, om hvordan vi steller med vår lille klode:

Du skal itte trø i graset, spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage er du sjøl et lite strå.

Vinnerne av årets pris tar fram og samler nye tekster om naturopplevelser, refleksjoner over det moderne menneskets dilemma: På en side stadig fjernere fra kontakten med selve livsgrunnlaget, maten på bordet som blir til i butikkhyllene, travelheten og tidsklemma der vi skal rekke over alt og med alt, for ikke å si ha alt. "Hvorfor har vi så lite tid, når vi ikke jobber mer enn før? Kanskje er rikdommen selve problemet?" står det å lese hos prisvinnerne. Samtidig kjenner flere og flere en higen etter kontakten med den jorda som fostret oss, med selve livsgrunnlaget, nærheten til det opprinnelige, opplevelsen av å høre til et sted og kjenne at vi er.

Prisvinnerne bruker moderne midler for å spre budskapet og tekstene. Et nettsted med et allerede stort nedslagsfelt, effektivt å utgi, når mange, der ikke minst jenter og kvinner har funnet et talerør.

De er vel kjent med å skrive: forfattere, journalister, forlagsfolk. De har vunnet priser og heder for det de i forskjellige sammenhenger har gjort. Men først og fremst er de glade i natur og turliv. De tar med unga ut og registrerer undringen og opplevelsen hos fireåringen og gir han og henne en ballast og en kapital som de kan tære på senere i livet. De minner ekspedisjonslederen om hva han kan lære av småbarnsforeldre.

Med denne prisen ønsker vi å anerkjenne det initiativet de fire har tatt, oppmuntre til mer og djupere refleksjon om menneskets plass i naturen, og naturens betydning for hele vår livsforståelse.

Utdelingen fant sted under den årlige festforestillingen "Det lufter lørdan" på kulturhuset Hagelund i Trysil, 25.10.2014.