«Prosjekt EQ» - Det vi ikke vet om oppdrettslaksen

«Jeg ble mistenksom og nysgjerrig. Hva skjer med meg når jeg spiser laksen?»
I 2015 intervjues en norsk forsker på tysk tv. Victoria Bohne hadde forsket på oppdrettslaks ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (Nifes). Oppgaven var å undersøke et stoff kalt ethoxyquin (EQ). Underveis i forskningen ble Bohne skeptisk til stoffet. Hun tenkte på helsen til barna, og turte ikke lenger spise oppdrettslaks, sier hun i intervjuet med statlig tysk tv. Oppdagelsene i forskningen hennes bidro til et anstrengt forhold til sjefene ved Nifes, hevder hun.
Nå går fristen ut for ethoxyquin, et stoff EU vil ha ut av markedet, men som norsk sjømatindustri er avhengig av. Næringen og norske forskere gjør et siste forsøk på å vise at stoffet er trygt, noe man etter flere års bestrebelser ikke har maktet.

Nifes, 2001–2005.
Stipendiaten. Nifes, en gang kjent som Fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt, ligger vakkert til i gamle trehus ved vannkanten i Bergen. Inn og ut av dørene går Norges mest anerkjente sjømatforskere. Instituttet er lagt under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), men forskerne insisterer på sin uavhengighet. Stiller noen spørsmål ved norsk laks, sendes de hit.

I 2001 kom en ny stipendiat. En studiekamerat går god for henne og sier Victoria Bohne var «energisk og skarp, engasjert, hardt arbeidende». I dag er hun langtidssyk, og orker ikke gi intervju. Denne historien er basert på andre kilder, og intervjuer Bohne har gitt til internasjonale medier.
Oppdraget hennes ved Nifes var å studere ethoxyquin, en syntetisk antioksidant som blir tilsatt fiskemelet i laksefôr. Melet blir fraktet med skip fra Sør-Amerika. Underveis kan fettet harskne og skipslastene ta fyr. For å hindre dette, tilsetter man ethoxyquin. Dette er påbudt. Alternative stoffer finnes, men de er dyrere og blir ansett som dårligere.

Bieffekter. Det gulbrune, flytende, luktfrie stoffet ble først syntetisert av den tyske kjemikeren Emil Knoevenagel i 1921. Det var billig og praktisk i bruk. Bildekkindustrien fant ut at det hindret dekk fra å sprekke. Monsanto-konsernet tilsatte det i dyrefôr. Det ble sprayet på epler og pærer for å unngå brune flekker.
I 1969 begynte man å uroe seg over potensielle bieffekter. Forsøk med rotter, hunder og kyllinger viste at stoffet ikke ble skilt ut, men forvandlet seg til nye stoffer, såkalte metabolitter, som hopet seg opp i forsøksdyrenes organer.
«Plutselig ble det helt svart, det jeg hadde mellom hendene. Stoffet endret karakter. Det var uråd å bli klok på dette stoffet», sa den norske forskeren Janneche Utne Skåre til Fiskeribladet om sine forsøk med ethoxyquin på 1970-tallet. Hun gjorde banebrytende studier på laks og rotter. I forsøk på laks fant hun ut at stoffet ble overført fra fôret og til lever, fett, nyrer og filet. Hun oppdaget det syntetiske stoffets ferd gjennom kroppen, gjennom nyrer og urinsystem, og i hvilke organer det samlet seg. Hun skrev at stoffet kunne deformere leverceller.
Snart kom flere studier. Stoffet kunne bidra til urinblærekreft i rotter, anslo en forsker. Nei, det kunne forhindre kreft, hevdet en annen. En tredje fant at det kunne være kreftfremkallende i urinblære og nyre, men stanset kreft i leveren. Et rotteforsøk viste mulig sammenheng med magekreft. Funnene var bekymringsverdige, men motstridende.

Tvil. Det begynte å tikke inn bekymringsmeldinger til Det amerikanske mattilsynet. Ethoxyquin ble tilsatt i hundefôr – kunne det være årsaken til skadene på hundenes lever, nyrer, skjoldbruskkjertel og reproduksjonsorganer? Var det forbindelse til kreft og allergi? Usikkerhet rådet.
Britiske Margaret Manson fant ut at ethoxyquin skadet nyrer og hjerne og akselererte aldringen i hannrotter. Nyfødte rotter fikk også komplikasjoner i urinveiene. Hunnrotter tålte stoffet bedre.
Ny studie, denne gang fra Japan: Et stoff fra produksjonen av ethoxyquin, P-phenetide, skadet arvestoffet til hamstere.
Mennesker som kom i kontakt med stoffet, rapporterte om hudplager og allergier, men hvor farlig var det egentlig?
I 1998 ble det nedsatt en ekspertgruppe fra FN og Verdens helseorganisasjon (WHO) for å sette et «akseptabelt daglig inntak» (ADI). De visste lite, skrev de. Studier på mennesker fantes jo ikke. Mulig skade på urinblæren ble notert, allergier likeså, stoffet samlet seg opp i kroppen, men kunne det forandre genetisk informasjon og skape mutasjoner og kreft? De visste ikke, og anbefalte flere studier. (Dokumentaren fortsetter under bildet...)