Kampen for økolandsbyen

- Noen ganger må skogen brenne ned for at det skal kunne gro noe nytt. Jeg føler det er litt det som har skjedd her i Hurdal, sier Monia Sidia.
Monia og familien har bodd seks år i økolandsbyen – nå er huset til salgs. Og som med mange av økolandsbyens pionerer, skal livet og drømmene til familien leves videre en annen plass.

Ifølge økolandsby-forsker Dr. Amsale Temesgen mislykkes over 90 prosent av initiativer til å bygge økolandsbyer og lignende bosettinger. For dem som flytter fra et vanlig nabolag til en økolandsby venter mange utfordringer. Samtidig vil erfaringene fra denne type eksperimenter være viktige i en klimafremtid, «hvor vi alle vil bli nødt til å organisere oss på nye måter», sier hun.

Men: Hva gikk galt med det mye omtalte prosjektet i Hurdal? Og hva skal til for at slike lykkes?

Tette forhold.

Det er en overskyet vår-vinterdag i Hurdal. Is dekker de små gatene mellom husene - kontrasten er stor til de frodige og livfulle arkitekttegningene som en gang lokket folk fra hele landet til å investere i det lite kjente tettstedet, en times kjøring fra Oslo. Monia åpner døra til det hundre og tredve kvadratmeter store aktivhuset, som er vasket og klart til visning - på den ubehandlede trefasaden er det satt opp et «til salgs»-skilt. Når nabobarna plutselig løper inn i gangen får de klar beskjed om å ta seg av på beina. Nettopp nabobarn som løper inn og ut, er noe av det Monia vil savne når hun flytter herfra.

Ifølge Monia har de som flytter til landsbyen gjerne de samme gode intensjonene. De vil leve bærekraftig, tett på naturen og dele livet med andre «i et aktivt naboskap». Få aner hvor mye arbeid som ligger på hver enkelt beboer for å få dette til, mener hun.
- Selv var jeg ikke forberedt på hvor tette forholdene i økolandsbyen ville bli. For den som trenger stor grad av privatliv, så kan det være vanskelig å skjerme seg. Det blir gjerne et spørsmål om hvor mye en skal, og vil, dele med andre. Noen kan nok oppleve det som om alle vet alt og at alle har en mening.

Beboeres ulike visjoner for hva økolandsbyen skal være, og hva det betyr å leve miljøbevisst, er ifølge Monia også noe som lett kan skape konflikter.
- I et vanlig nabolag ville neppe naboens Tesla ført til samme type interne identitets-diskusjoner som her på Hurdal, sier hun.

En konfliktfylt start.

Det er dog ikke alle fraflyttere som har følt trang til å flytte så veldig langt vekk. Ingeniør og tobarnsmor Malin Jonasson har flyttet kun noen hundre meter. Fra landsbyen til den gamle prestegården - et bygg, som før konkursen til økolandsbyens utbyggere Filago i 2019, opererte som beboernes felleshus. Her skal Malin sette istand spirituelt senter og gjestegård.

Ifølge Malin er det å bo noen hundre meter utenfor økolandsbyen som «å eie det beste av to verdener». Nå kan hun dyrke egne prosjekter, i full frihet, samtidig som familien slipper å kutte båndene til gamle naboer. For slik som NRK-dokumentaren fra 2015 «Økolandsbyen» (hvor Malin og familien deltok) gir inntrykk av, så bekrefter Malin at de første tre-fire årene bar preg av stadig konflikt for beboerne.
- Byggeprosessen var forsinket med mange måneder. Folk hadde solgt husene sine i Oslo og andre steder, noen kom helt fra Tyskland - ingen hadde noen steder å bo. Hvordan en taklet ventetiden var svært ulikt.

Da husene endelig var på plass skyllet en ny bølge av frustrasjon over nabolaget idet mange oppdaget store feil på husene. Kanskje var det umulig å forebygge det som snart ble til en splittet landsby. Ifølge Malin var det mange som ønsket å holde Filago ansvarlig for alt som ikke ble slik det var lovet. Andre fryktet at konseptet «økolandsby» ville være over hvis en ikke støttet utbyggeren.
- Tanken var jo at Filago skulle bygge ut en stor økolandsby. De skulle gi oss en tomt der vi kunne bygge et felleshus i grenda, og de sørget for drift av landsbyens økologiske gård. Filago var ikke en vanlig utbygger, men et selskap fundert på idealisme og grønne visjoner. De solgte husene i kombinasjon med løfter om å være med på realiseringen av økolandsbyen.

Da konkursen til Filago var et faktum forteller Malin hvordan mange opplevde at drømmen om en levende, aktiv, økolandsby lå langt unna. Den økologiske gården og det prosjekterte byggefeltet, som skulle utvide landsbyen med flere hundre boliger, ble lagt ut for salg. Leieavtalen med prestegården ble sagt opp. Landsbyen så mer og mer ut som et vanlig boligfelt. Ballongen sprakk.

Mange sterke personligheter.

Ifølge forsker Amsale Temesgen er økonomiske problemer og konflikter mellom beboere om hvordan ting skal gjøres et vanlig tema i økolandsbyer og stor del av grunnen til at de ofte mislykkes.
Malin Jonasson istemmer:
- Økolandsby-prosjekter trekker mange ulike typer mennesker, gjerne folk med sterke visjoner om hvordan livet skal leves. Ytterpunktene kan lett bidra til dårlig stemning og en følelse av at en er nødt til å velge side. Det er også aspekter ved det å leve en plass hvor en har forpliktet seg til fellesskapet som kan føre til at en mister noe av gleden ved å delta i frivillige fellesskap, mener Malin.

Hun forteller om utallige forsøk på å bli enige om organisasjonsform, og hvordan beboerne på Hurdal fortsatt ikke har funnet svaret. Men hun sier også at det har vært mye læring i de vanskelige prosessene.
- Spesielt har konkursen og det at en ikke lenger kan klage til noen offisiell instans, bidratt til en positiv ansvarliggjøring av beboerne til selv å ta tak i egne og felles visjoner.

Utbyggerens konkurs ble et veiskille.

Konkursen og konfliktene bød også på mye læring for bevegelsesmeditasjonslærer Mari Eriksson Rosman, som følte hun kom til et slags veiskille. I stedet for å flytte fra konfliktene valgte hun å gå noen runder med seg selv. Noe hun mener er selve nøkkelen til å ha det bra i fellesskap med andre.
Mari forteller at det å samarbeide om små, konkrete prosjekter og innbyggerstyrte aktiviteter har fungert godt.
- Gjennom årene har det blitt arrangert karneval og halloweenfest, dansekurs for både barn og voksne, yogakurs, badstuelag, tegnekurs, juleverksted, julevandring, påskerebus, filmklubb, fellesmiddager, dyreholdsgrupper, bålsamlinger og selvutviklingsgrupper.

Hvorvidt boligfeltet og nabolaget fortsatt kan kalles en «økolandsby» føler Mari er usikkert. Hun påpeker hvordan det vanligste er at økolandsbyer har en form for organisasjon som er bindeledd innad og utad. Samtidig så ligner ikke landsbyen på noe vanlig boligfelt, sier hun.
- Grunnen er regulert til økolandsby, det er tett samarbeid med bonden som driver den økologiske gården og det eksisterer et spesielt samhold mellom naboene.

Landsby eller økolandsby?

Ifølge Temesgen er det opp til økosamfunnene selv å definere hva de er, men typisk er gode møtesteder og felleshus; at det blir dyrket mat; at det finns bærekraftige systemer for nybygg, vann, el og avfallshåndtering. I tillegg er det vanlig med kulturelle arrangementer og festivaler. Forskeren syns absolutt en kan argumentere for at fellesskapet på Hurdal er innenfor definisjonen.

Temesgen konstaterer også at det er stor variasjon blant økolandsbyer. De kan være enten enkle og jordnære eller avanserte og kostbare. I de jordnære bygger man gjerne egne hus over lang tid og med egne midler. Mange lever på små, lokale, inntekter, og det er ofte et mål om, i størst mulig grad, å være selvforsynt. I de kostbare økolandsbyene bygges store hus med de nyeste teknologiske løsningene og andre fasiliteter. De sistnevnte krever selvsagt større økonomisk kapasitet av beboerne. På den skalaen står Hurdal økolandsby i dag nærmere de dyrere økolandsbyene. Beboerne ligner på «vanlig norsk middelklasse». Mange har boliglån, hel og deltidsjobber. Mange arbeidspendler til Oslo og noen lenger.

Forskeren mener at landsbyen i Hurdal er et viktig eksempel for norske kommuner på hvordan en kan skape bærekraftig vekst i et tettsted.
- For Hurdal kommune har satsingen på en økolandsby vært en måte å styrke innflytting til kommunen på. Samtidig har satsingen også påvirket hele Hurdals sentrumsutvikling i en grønnere retning.

Ny tid - ny utbygger.

Men tilbake til fremtiden, for mens beboerne fortsetter å skape og høste grønnsaker og erfaringer, så er det ikke slutt på historien. For den som er villig å ta sjansen på komboen «livet på landet i et tett urbant nabolag», kommer det snart en ny sjanse.

Tore Borthen, med sønnen Erik, har kjøpt Gjøding gård med tilhørende boligtomter fra konkursboet etter HØLSA (Hurdalsjøen Økolandsby) og Filago. Planene deres er å videreutvikle den økologiske gårdsdriften og fullføre utbyggingen av fire nye tun med inntil 130 bærekraftige boliger. Erik fokuserer på at utvikling av de neste tunene «må ta inn ny læring» og «ha et helhetlig perspektiv der alt liv trives og utvikler seg mot stadig bedre helse og velvære», sier han.
- Vi ser at flere ønsker seg bærekraftige boliger og at mange er opptatt av at livene deres skal ha en positiv innvirkning på miljøet. Regenerative løsninger handler om å skape forutsetninger for å hindre overkonsumpsjon og om å gi tilbake til miljøet og fellesskapet. Dette vil prosjektet vårt legge til rette for i stor grad.

Erik sier at husene vil bli bygget med bærekraftige materialer, at de ønsker å benytte fornybar energi til oppvarming og strøm, at det vil være mulighet for å øke selvforsyning ved å dyrke egen mat eller kjøpe økologiske grønnsaker, egg og kjøtt fra Gjøding gård. Erik sier også at de er opptatt av å lære fra de vanskelige prosessene mellom landsbyen og Filago slik at en ikke gjentar gamle feil.
- Vi vil sørge for gode strukturer og at alle nye beboere vil være klare over hva de kjøper. Vi skal bygge gode boliger i et aktivt, samskapende og inkluderende nærmiljø, hvor folk i alle aldre skal trives og ha det bra.